I ond tro

Publisert i Aftenposten 19. juni 2017

 

Noen kaller dem haier, andre pirater. De er mennesker som tar domener som andre har bruk for. Ikke fordi de har planer om å benytte dem selv, men for å drive pengeutpressing. 

 

La oss kalle dem ved deres rette navn: Domenedrittsekker.

 

Norske myndigheter har via Norid lagt til rette for at de skal kunne drive sin råtne virksomhet ganske uforstyrret, mens du og jeg må betale mange tusen kroner for noe som egentlig skulle kostet en liten slant.

Det religiøse skjoldet

 

 

 

   Etter angrepet på Charlie Hebdo har Europa vært hjemsøkt av debatten om forholdet mellom islam og terrorisme. Vi får høre at de ikke har noe med hverandre å gjøre. Il ne faut pas faire l’amalgame, som man sier i Frankrike, vi må ikke blande dem sammen.

 

   Vi minner oss selv på FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, “Enhver har rett til tanke- og samvittighets - og religionsfrihet”.

 

   Og så bøyer vi nakken. Særlig for det siste, religionsfriheten.

Saudi-Arabia eier DnB-aksjer

   Du har sikkert noen gode råd å gi dem, Rune Bjerke.    

Kjære Rune Bjerke,

   Fredag 23. oktober ble det kjent via NRK at Saudi-Arabia eier en stor aksjepost i DnB, der jeg er kunde. De har kjøpt seg inn i en rekke andre norske selskaper også, og ifølge Tax Justice Network Norway, er det fullt mulig at de eier langt flere aksjer i det skjulte.

   Det å bytte bank er kanskje noe av det kjedeligste man kan beskjeftige seg med.

 Jeg er en helt alminnelig kunde, så dersom jeg forlater deg, kommer du ikke til å merke det. 

    Men vil vi i Norge merke at Saudi-Arabia eier aksjer tilsvarende 2,2 milliarder kroner i DnB?

   

BHL og Libya

Aftenposten 9.10-2015

 


Det franske bakteppet for Libya-bombingen

Av Catharina Jacobsen

 

  Janne Haaland Matlary skriver i Aftenposten tirsdag 6. oktober at det ikke er noen grunn til å kritisere Stoltenberg-regjeringen for beslutningen om å bombe Libya i 2011. Hun synes tvert imot den fortjener ros for å ha “agert strategisk riktig”.

  Innlegget er et svar på professor Terje Tvedts kronikk i Nytt Norsk Tidsskrift og Aftenposten der han forsøker å få det offisielle Norge til å arrangere en granskning av den underlige prosessen som førte til at “vi” i mars 2011 sendte seks F-16 fly for å bombe folk som aldri hadde gjort oss noe, slik den franske filosofen Michel Onfray har uttrykt det.

  Det er nødvendig å gå til Frankrike for å forstå hva som skjedde i forkant av det norske vedtaket som fikk så fatale følger. Frankrike var initiativtaker og pådriver - og Norge hadde på det tidspunktet en frankofil utenriksminister, Jonas Gahr Støre. 

Ikke mitt FIFA

 

Jeg har aldri vært opptatt av fotball. Det interesserer meg ikke. Hvis jeg kjøper en avis med eget sportsbilag, lar jeg bilaget stå igjen i stativet. En gang intervjuet jeg riktignok Michel Platini, men han var mer oppsatt på å snakke om golf, enn om fotball. Det spilte ingen rolle for meg.

Sportsjournalistikken går gjennom hjernen min uten å etterlate spor. Jeg aner ikke hvem som spiller hvor, hvem som er i hvilken divisjon, eller hva treneren til ishockylaget heter. Og hvis det er VM-finale eller OL i ett eller annet, er det helt likegyldig for meg hvem som vinner eller taper.

Likevel, når jeg ser tilbake på livet mitt, har jeg sett uhyggelig mye sport på TV. Særlig fotball.

Hvorfor?
Jo, fordi vårt felles daglige medieritual, Dagsrevyen, tvinger meg til det.

Og det er ingen tilfeldighet.

Sportsjournalistikk er ikke som annen journalistikk. Mens media i sin dekning av alt mulig annet etterstreber nyheter, etterrettelighet, kildekritikk og et (inntil videre) klart skille mellom reklame og journalistikk, gjelder helt andre regler for sportsdekningen.

Her er skillet mellom aktører, media og sponsorer like utvisket som kritt på en gressplen etter høljeregn. Bare de som engang tegnet dem opp, vet hvor de skulle vært.

FIFA-bråket kom visst ganske overraskende på sportspraterne og de dresskledde herrene i norsk toppfotball. Kritisk sportsjournalistikk interesserer bare de som er interessert i kritisk journalistikk. Dem finnes det svært få av, fordi de fleste reporterne har havnet i yrket på grunn av interesse for selve sporten, ikke for journalistikk som fag eller samfunnsoppdrag. Bak hver sportsreporter skjuler det seg en supporter.

Utøverne vi ser på TV er så påklistra sponsorlogoer at man ikke aner fargen på jakken. Når de intervjues, står de alltid foran vegger tapetsert med firmalogoer. Ingen sportsjournalist protesterer mot det. Tekstreklame er fast ingrediens i Dagsrevyen når sporten presenteres. I alle andre sammenhenger er det fy.

Journalistiske vurderinger gjelder heller ikke, for sport har sin fast tilmålte tid i sendeskjemaet. Ett eller annet sted er det alltid en fyr som har vrikket beinet eller et femtedivisjonslag som har scoret mål.

Hadde NRK tatt hensyn til sine seere, ville sporten kommet ETTER værmeldingen. Men det kan de ikke tillate seg, for de har latt seg binde av den internasjonale sportsverdenen. Da er også sportsuinteresserte interessante som potensielle konsumenter.

Det handler om penger, penger, penger og om menn, menn, menn!

Derfor: La oss gjerne snakke om at mannlige styreledere ansetter menn i toppstillinger, la oss for all del diskutere hvordan vi skal få flere kvinner inn i lokalpolitikken.

Men den dagen sporten sendes ETTER værmeldingen er nok det meste på plass!

I den andre enden av røret


(Kronikk i Aftenposten lørdag 20.februar 2015)

 

En morgen ved ni-tiden, bestemte jeg meg for å sette en stopper for maset:

Det er sjelden noen ringer på fasttelefonen, og når det skjer er det som regel en selger i den andre enden. Den siste uken har det ringt fire-fem ganger daglig. Det tar litt tid før forbindelsen opprettes, man hører linjen suse og sprake til den andre siden av kloden, og så kommer en mannsstemme som begynner å snakke på engelsk om Microsoft. Da pleier jeg å slenge på røret, for fra Microsoft er dette definitivt ikke.

Hallo?

Svisj. Svosj. Piip. 

Hallo? Madame? (Blid, ung mannsstemme).

Yes, what do you want?

This is Microsoft service center…

Jaha, og hva vil du?

Det er noe galt med PCen din, Madame.

Javel, hva er galt?

Noen dårlige filer, vi kan hjelpe deg å fjerne dem. Dette er fra Microsoft service se…

Men jeg har ikke PC, jeg har en Mac.

- Apple? Har du Apple? Du må være rik. Du har sikkert en bil også? Du har sikkert både bil og Apple?

- Det stemmer, jeg har både bil og Apple. Hva heter du og hvor ringer du fra?

Jeg heter Alex, Ma’am, og jeg ringer fra California i USA.

Nei, det gjør du ikke. Jeg tipper at du ringer fra India eller Bangladesh.

Yes, Ma’am, det er sant, fra Bangladesh.

Skitne hender

 

(Publisert som kronikk i Aftenposten 16.11.2014)

 

 

  Min gründerhverdag fortoner seg slik:

  Jeg setter meg ved arbeidspulten min fra IKEA og åpner Macbook’en, et fantastisk arbeidsredskap som jeg elsker. Den er 5 år gammel og begynner å gå tregt, men det er ikke så viktig. Jeg kjøpte den av et selskap som gjør alt det kan for å betale så lite skatt som mulig. Apple antas å ha stukket unna 54,4 milliarder dollar i land utenfor USA, blant annet i Irland.

  Jeg sjekker søkemotoroptimaliseringen i nettbutikken min. For at kundene skal kunne finne fram til produktene jeg selger, må man være nøye med ordene man bruker. (Lærer man seg ordet søkemotoroptimalisering er man på god vei). Nettsurferne googler kanskje “strie”, og da nytter det ikke å kalle noe for “jute”, for da farer de forbi på nettet uten å finne fram.

 Om de bruker Google eller Yahoo går ut på ett, Google benytter seg av det som kalles en “dobbel nederlandsk sandwich” på finansspråket, og nyter godt av Irlands ekstremt lave selskapsskatt. Yahoo flyttet i år alle webtjenestene sine fra Sveits til Irland for å kutte ytterligere ned på de sure pengene til fellesskapet. 

Religiøs overload

 

Debattartikkel i Aftenposten 3. september 2014:

 

 Den norske befolkningen er blitt mer sekulær: Færre barn døpes, færre går i kirken, færre sier at de tror på en gud, uavhengig av religion. (Kilde: SSB 2014).

 

Det er ikke rart. Vi lever i et moderne, opplyst samfunn. Befolkningen er høyt utdannet, vi er frie mennesker med mye kunnskap om verden rundt oss. Vi kan når som helst kaste et blikk opp på himmelen og tenke akkurat hva vi vil.