Debattartikkel i Aftenposten 9.10-2015

Det franske bakteppet for Libya-bombingen

Janne Haaland Matlary skriver i Aftenposten tirsdag 6. oktober at det ikke er noen grunn til å kritisere Stoltenberg-regjeringen for beslutningen om å bombe Libya i 2011. Hun synes tvert imot den fortjener ros for å ha “agert strategisk riktig”.

  Innlegget er et svar på professor Terje Tvedts kronikk i Nytt Norsk Tidsskrift og Aftenposten der han forsøker å få det offisielle Norge til å arrangere en granskning av den underlige prosessen som førte til at “vi” i mars 2011 sendte seks F-16 fly for å bombe folk som aldri hadde gjort oss noe, slik den franske filosofen Michel Onfray har uttrykt det.

  Det er nødvendig å gå til Frankrike for å forstå hva som skjedde i forkant av det norske vedtaket som fikk så fatale følger. Frankrike var initiativtaker og pådriver - og Norge hadde på det tidspunktet en frankofil utenriksminister, Jonas Gahr Støre. 

  Dersom Støre fulgte med på det som skjedde i Paris og  Libya disse dagene i mars 2011, visste han at den franske “dandyfilosofen” Bernard-Henri Lévy, kjent som BHL, var dratt på impulsbesøk til Benghazi. Der fikk han kontakt med Moustapha Abdeljalil, den tidligere justisministeren i Libya som nå var leder for overgangsrådet, CNT. 

  - Jeg tar med glede imot vennene dine, sa Nicolas Sarkozy da en oppildnet BHL ringte ham på en dårlig telefonlinje fra Libya og spurte om det var greit at han inviterte opprørslederne med seg hjem til Frankrike. 

  Det var ikke første gang anførereren for de franske nyfilosofene involverte seg aktivt i de store politiske hendelsene. På 90-tallet agiterte han for intervensjon i Bosnia.

  Den 10. mars møttes Bernard-Henri Lévy, president Nicolas Sarkozy og tre inviterte libyske representanter for overgangsrådet i den grønne salongen i Elysée-palasset. Sarkozy presenterte planen som han og BHL hadde utarbeidet dagen før:

 De skulle anerkjenne CNT, sende en fransk ambassadør til Benghazi og bombe militære flyplasser. 

  I Brüssel, samme kveld, skjønte alle at utenriksminister Alain Juppé ikke var informert om noe som helst.

Tirsdag 15. mars arrangerer BHL et møte på hotell Westin i Paris med den amerikanske utenriksministeren, Hillary Clinton, og den libyske emmisæren Mahmoud Jebril. Der kommer det fram at Washington ikke ønsker en militær intervensjon i Libya. Tysklands Angela Merkel lar seg heller ikke overtale.

  Men filosof Bernard-Henri Lévy gir seg ikke. I et radiointervju uttaler han at det franske flagget vil bli tilsølt av blod dersom Gaddafi skulle komme til å angripe Benghazi. 

    Ved midnattstider torsdag 17. mars ringer en stolt Sarkozy til BHL og forteller at han har fått med seg flertallet på en FN-resolusjon. 

  Og i Norge?  I løpet av halvannet døgn klarte altså den norske regjeringen å ta beslutningen om å bistå den franske filosofen Bernard-Henri Lévy med 6 norske jagerfly og 657 bomber.

  Det er dette Janne Haaland Matlary kaller “en profesjonell Libya-beslutning”. 

  Resultatet av bombingen av Libya kjenner vi i dag, selv om den franske filosofen med den hvite, krispe skjorta, har sluttet å snakke om det. Han har istedet  begynt å interessere seg for andre konfliktområder. I november skal han møte utenriksminister Børge Brende på litteraturhuset i Oslo for å samtale om Ukraina.

 I november 2011 ga han imidlertid ut en bok om sin spesielle innsats som pådriver i Libya-bombingen. Tittelen er “La Guerre sans l’aimer” (Krig for en som ikke liker å krige). 

  Den bør inngå i den høringen som Terje Tvedt etterlyser. Det er helt åpenbart behov for å se nærmere på de enkle moralske dikotomier som de siste tiårene er blitt dominerende norske tankefigurer, slik professor Tvedt formulerer det.

  Hva betyr det - egentlig? 

  Jo, at lille Aylan på stranden i Tyrkia har navnløse og ansiktsløse maker i Libya, i alle aldre, og av begge kjønn. Døde gjetergutter, småjenter knust under sammenraste hus, mennesker som må leve med store skader resten av livet. De eksisterer selv om vi er forskånet fra å se dem.

 Fredslandet Norge holder seg med en betydelig militærindustri.    

 Fredsbevegelsen har fått sitt eget hus i Oslo, og åpenbart mistet nøkkelen til utgangsdøra. Den ligger kanskje i en skuff i UD?

  Når filosofer kan starte kriger, må vi kunne kreve av våre folkevalgte at de kan hindre dem. Når ett enkeltmenneske, som ikke er en del av det politiske systemet, kan forårsake slike katastrofer som Bernard-Henri Lévy gjorde i Libya, må menneskene i systemet avkreves en moralsk  og intellektuell standard. Selv om de handler i egenskap av sine politiske funksjoner, betyr det ikke at de kan skjule seg bak dem.

  Hva tenkte Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Kristin Halvorsen i mars 2011? 

  Det må vi faktisk få svar på.