(Publisert som kronikk i Aftenposten 16.11.2014)

  Min gründerhverdag fortoner seg slik:

  Jeg setter meg ved arbeidspulten min fra IKEA og åpner Macbook’en, et fantastisk arbeidsredskap som jeg elsker. Den er 5 år gammel og begynner å gå tregt, men det er ikke så viktig. Jeg kjøpte den av et selskap som gjør alt det kan for å betale så lite skatt som mulig. Apple antas å ha stukket unna 54,4 milliarder dollar i land utenfor USA, blant annet i Irland.

  Jeg sjekker søkemotoroptimaliseringen i nettbutikken min. For at kundene skal kunne finne fram til produktene jeg selger, må man være nøye med ordene man bruker. (Lærer man seg ordet søkemotoroptimalisering er man på god vei). Nettsurferne googler kanskje “strie”, og da nytter det ikke å kalle noe for “jute”, for da farer de forbi på nettet uten å finne fram.

 Om de bruker Google eller Yahoo går ut på ett, Google benytter seg av det som kalles en “dobbel nederlandsk sandwich” på finansspråket, og nyter godt av Irlands ekstremt lave selskapsskatt. Yahoo flyttet i år alle webtjenestene sine fra Sveits til Irland for å kutte ytterligere ned på de sure pengene til fellesskapet. 

  Min bank heter DnB. DnBs filial/datterselskap i Luxembourg har i flere år hatt en avtale om å betale redusert skatt (10,1 prosent). Det framgår av de såkalte Lux Leak-lekkasjene som nylig ble publisert i en rekke europeiske aviser. I august 2011 ble informasjonssjef Thomas Midteide sitert slik i Aftenposten: “DnB Nor har ingen skattemessige fordeler av å ha kontor i Luxemburg.”

  Når kundene kjøper varer i nettbutikken benytter de fleste seg av PayPal. PayPal har det internasjonale hovedkontoret sitt i Singapore og det europeiske i Luxemburg og skal snart skilles fra EBay. PayPal er ikke en bank, men verdens mest brukte nettbaserte betalingssystem og det tar alltid lang tid før pengene som settes inn viser seg på kontoen. De har frosset beløp som var tiltenkt Wikileaks og kan ikke garantere for pengesikkerheten på samme måte som vanlige banker. 

  Da jeg startet den lille bedriften min, var tanken i all enkelhet å bidra positivt til det globale samfunnet ved å selge produkter som folk har bruk for, og produsere dem i en fattig verdensdel. Men korrupsjonen er over alt i et land som Bangladesh, man må virkelig være påpasselig med å holde hendene rene.

  Arbeidsdagen fortsetter:

 Etter å ha lagt ut en annonse på Facebook og betalt til Facebooks Irland-kontor (som trolig sender pengene videre til Cayman Islands, slik de har gjort før), poster jeg et bilde på Instagram, som også eies av Facebook, og sender pengene samme sted.

  Da er det på tide å ta en telefon til produsenten i Bangladesh. Og siden alle gründere forsøker å holde kostnadene nede, ringer jeg via Skype. Skype eies av Microsoft, og til tross for at Bill Gates - verdens rikeste mann - profilerer seg som en sosial global velgjører og reiser rundt og oppfordrer politikere til å bruke 0,7 prosent av BNP - altså skattepengene våre - på bistand, er han ikke bedre enn noen av de andre når det gjelder betaling til spleiselaget. 

  Er ikke det litt rart? Det kan da umulig være pengene i seg selv som får verdens mest formuende til å bruke krefter på å unngå å betale skatt?

 Kanskje ligger forklaringen heller i at han og alle hans likemenn har en ideologisk tilnærming til spørsmålet. De ønsker ikke å være en del av den sosiale kontrakten fordi de misliker alt som er stat, byråkrati og politikere. De vil spille den rollen selv, gjerne under merkelappen “sosiale entreprenører”. Og alt de foretar seg er formelt sett “lovlig”.

  Enkeltmenneskene i vår tids grenseoverskridende verden kan nok også ha problemer med å akseptere ideen om spleiselaget. Spleiselaget er blitt så stort og uoversiktlig, og menneskene vi skal dele med virker ofte så annerledes enn oss. Det kan være vanskelig å føle at vi har noe til felles og stadig oftere kan vi være usikre på om vi egentlig har samme mål. 

  Selv de som virkelig ønsker å følge med på samfunnsutviklingen sliter, for de dypeste politiske prosessene handler ofte om ting som er usynlige for oss i dag: Klima, EU, framtidens skole, eldrebølgen, skatteparadisene og korrupsjonen. De folkevalgte ratifiserer nåtiden og de som sitter med den virkelige makten, slike som Bill Gates, har trukket seg ut av den sosiale kontrakten uten at vi har skjønt det. 

  Kontorstolen knirker. IKEA er blant de 340 på skattesnyterlisten Lux Leaks, de betaler 0,03 prosent effektiv skatt på renteinntekter. 

  Etter en hyggelig prat med produsenten i Bangladesh er det på tide med en kaffepause. Nespressomaskinen er på alle måter en gave, men de tomme kaffekapslene er det ikke, og Nestlés styreformann Peter Brabeck-Letmathe sa for få år siden at selskapet vurderer å flytte fra Sveits, for “idag finnes det andre og mer attraktive steder med hensyn til skatt, til og med i Europa”.

  Jeg pakker varer og distribuerer dem ut til kundene. Jeg tar kopi av bilagene jeg sender til de flinke damene på regnskapskontoret. HP-skriveren er en praktisk “All-in-one” som jeg er helt avhengig av, men det er ikke til å komme bort fra at det amerikanske senatet ga Hewlett Packard en smekk da de fastslo at “det framkommer fra HP-dokumentene at strukturen i selskapet er et forsøk på å omgå intensjonen i USAs skattelov”.

  Jeg går i gang med å forberede neste tur til Bangladesh. Hvilket flyselskap skal jeg velge? Spørsmålet er vanskelig i seg selv, (hint: Irland), men uansett kan det godt hende at jeg havner ombord i en Boeing. Og, vel, Boeing, de betalte ikke skatt til den amerikanske staten i 2013. Sånn er det bare.

  Før reisen må jeg huske på å ta med litt kontanter i den lokale valutaen. Sist gang måtte jeg vente på bagasjen i tre timer. Den lå på en tralle bak en glassvegg, og bare de som stakk en thaka-seddel i hånden på en av bærerne, klarte å få tak i kofferten sin innen rimelig tid.

  Denne gangen tror jeg kanskje ikke at jeg kommer til å stå så lenge og henge. Jeg kan vaske hendene senere.